Offentligrettslig erstatningsansansvar

Kan stat og kommune bli ertatningsansvarlig for sine feil ?

Hvilke erstatningsrettslige regler og prinsipper gjelder ?

Selv om det offentliges utøvelse av myndighet kan oppleves urettferdig og krenkende innebærer det ikke at det etableres et
erstatningsansvar. Det samme gjelder feil ved et forvaltningsvedtak.

Stat og kommune er i prinsippet ansvarlige  for sine organers og sine tjenestemenns feil etter alminelige erstatningsregler.

På samme måte som privatpersoner og private bedrifter vil det offentilige være underlagt de samme prinsipper som ligger
i de alminnelige erstatningsregler.

Det er vanlig å stille opp 3 uliker betingelser for at noen skal bli erstatningsansvarlig:

1. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag. Ansvarsgrunnlaget kan bestå i en uaktsom handling, det såkalte skydansvaret eller culpa.

Ansvar kan også pålegges uavhengig av skyld, et objektiv ansvar i meholdt av lov eller rettspraksis.

2. Det må forligge et økonomisk tap.

3. Det må foreligge årsakssammenheng mellom handlingen eller beslutningen og det tap som har oppstått.

Grunnlag for offentligsettlig erstatningsansvar

Erstatningsansvar for et offentlig forvaltningsorgan forutsetter at det foreligger feil som medfører at et vedtak er ugyldig og et
ansvarsgrunnlag som har forårsaket et økonomisk tap hos den part som er rammet av vedtaket.

Offentlig myndighetsutøvelse er avgjørelser som er truffet under utøvelse av offentlig myndighet og som er bestemmende for
rettigheter eller plikter til private rettssubjekter.

Myndighetsutøvelsen kan bestå i å nedlegge forbud, gi påbud, gi tillatelser og dispensasjoner og for øvrig tildele og avslå en rekke tjenester.

Et vedtak kan være ugyldig dersom vedtaket er truffet av inhabile tjenestemenn eller vedtak ikke er behandlet på riktig måte etter forvaltningsloven.

Dersom det kan sannsynliggjøres eller dokumenteres at den ansatte bevisst og lovstridig trenerer en byggesak kan det lett bli pålagt ansvar. Det kan også være konstatert at en ansatt har latt seg påvirke av klart uvedkommende hensyn i behandlingen av  en sak.

Kommunen er f.eks ikke berettiget til å prioritere andre organers interesser fremfor innbyggernes.

V edtak kan være ugyldige fordi det er lagt til grunn feil faktum. Vedtaket kan også være fattet i strid med loven, f.eks at det er gitt byggetillatelse i strid med plan- og bygningsloven.

For at det offentlige skal bli erstatningsansvarlig for et ugyldig vedtak må det i tillegg konstateres et erstatningsgrunnlag.

Arbeidsgiveransvar

Norsk erstatningsrett har i stor grad vært ulovfestet og baert på rettspraksis. Erstsatningsgrunnlaget vil ofte være feil som er begått
av ansatte i stat og kommune. Her kommer arbeidsgiveransvaret inn, idet arbeidsgiver er ansvarlig for skade som voldes forsettlig
eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Arbeidsgiveransvaret er et lovfestet ansvar der
arbeidsgiver blir objektivt ansvarlig for ansattes uaktsomhet, dvs.selv om arbeidsgiver ikke kan bebreides for skaden. Det må
likevel være utvist uaktsomhet eller forsett av noen innenfor virsksomheten. Den ansatte kan også bli ansvarlig på selvstendig
grunnlag, men arbeidsgiver vil hefte for arbveidstakers handlinger når disse er begått i arbeidsgivers tjeneste.

I en dom fra Høyesterett som gjaldt SAS som arbeidsgiver ble selskapet ikke holdt ansvarlig for kollisjonsskader som ble
forvoldt av en ansatt i arbeidstiden medtaxing av et veteranfly. Det var ikke tilstrekkelig sammenheng mellom den ansates
arbeid og skadeforvoldelsen. Taxingen som var ulovlig skjedde i egenskap av den ansattes medlemskap i veteranflyforeningen.

Det offentliges service- og kontrollvirksomhet

Det offentlige utøver en omfattende servicevirksomhet og kontrollvirksomhjet. Det gjelder transportvesen, helsevesen,.
brannvesen,værvarsling m.m. Når det i enkelte tilfeller skjer feil vil dette kunne få alvorlige følger for den det gjelder.

Hovedreglene i disse tilfellene er at det offentlige påføres ansvar ved forsett eller uaktsomhet fra en offentlig tjenestemann.
Ved denne vurderingen må det tas hensyn til om de krav  skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten er tilsidesatt. Dette
innebærer at man må stille opp et krav om det foreligger et avvik ut over det som er rimelig å forvente for at det offentlige
skal bli ansvarlig.

Høyesterett frifant staten i en erstatningssak hvor en lysbøye i Finnsnesrenna var slokket og forårsaket at skipet Tiranna gikk
på grunnj. Det forelå klar uaktsomhet fra en fyrvokter som ikke hadde skiftet den lampe han skulle. Høyesterett frifant staten
for erstatningskravet fordi det ble konstatert at de krav som en må stille til virksomheten ikke var overtrådt.

Endelig gjennomb rudd for det ulovfestede objektive ansvar kom med den såkalte vannledningsdommen fra 1905.
Hovedvannlednigen i Bergen sprang lekk og påførte skader på et bakeri. Høyesterett fant at det ikke var utvist uaktsomhet,
verken fra ledningen ble lagt eller sener. Likevel ble kommunen ansvarlig med den begrunnelse at anleggelse av vannledning
medfører en stadig risiko for omgivelsene.

Når det gjelder statens kontrollvirksomhet kan nevnes en dom hvor Høyeserett påla staten ansvar. Det dreide seg om import
av smolt fra Skottland. Staten ga importtillatelse Det viste seg senere at smolten som ble importert var smittet av laksesykdommen
Furunkulose. Importøren gikk ikke til søksmål mot eksportøren i Skottland, men mot staten som hadde tillatt importen. Staten
ble kjent ansvarlig for det tap importøren led, med den begrunnelse at det måtte stilles strenge krav til statens kontrollordninger
på dette felt. Høyesterett viste til at det dreide seg om vitale nasjonale interesser knyttet til en sykdomsfri fiskebestand. Kravene
til kontrollvirksomhetgen måtte være strenge i et slikt toilfelle. Når man var kjent med sykdomstilfelle i den skotske satammen, var det
uforsvarlig å tillate import til norske anlegg og foredlere.

Statens ansvar innen helsesektoren

Statens ansvar innen helsesektoren omfatter blant annet pasientansvar. Pasientskadeloven som trådte i kraft 15.06.2001
omfatter også prfivate helsetjenester. Til å administrere ordningen og behandle erstatningskravene er det opprettet et eget organ,
Norsk Pasientskadeerstatning. Det står for arbeidet med å  bringe på det rene om vilkårene for erstatning er til stede og i tilfelle
utmåle erstatningen.

Uansett hvor skaden voldes, omfattes den av loven hvis den er voldt av helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig
autorisasjon eller lisens, personer som opptrer på vegne av disse, personer som har rett til å utøve yrke som helsepersonell
midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon eller spesialistgodkjenning eller andre personer som er fastsatt i forskrift. Alle
offentlige sykehus, legevakt mv. dekkes.Sykehjem faller innenfor loven, mens aldershjem faller utenfor.

Domstolene har bygget på det syn at ansvaret for sykehus, leger mv. overfor pasienter er betinget av skyld.

Skaden må skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes. Pasienten skal vernes mot at det skjer en svikt.
Det er feilbehandling som skal gi rett til erstatning. Feilgrepet innebærer inen skyldvurdering. Svikt er således blitt definert
som et objektivt ansvar. Feiolen blir vurdert i forhold til de anvisninger som er lagt til grunn for et medisinsk inngrep. Spørfsmålet
som stilles er således om det er utist god medisinsk praksis. Dreier det seg om et nødvendig inngrep, f.eks for å redde noens liv
stilles ikke samme krav. Da kan staten bli fritatt for anvar selv om det ikke er utvist god medisinsk praksis.

Offentlig ansvar innen undervisningssektoren

Innen undervisningssektoren foreligger en rekke saker som fastsetter ansvar for stat eller kommune. Generelt uttales at det
foreligger et minimum som alle skal ha rett til. For øvrig vil vurderingen gå på om det offentlige har foretatt de nødvendige
vurderinger med hensyn til hvilke opplæringstilbud eleven skal ha.

Ansvar innen sosialsektoren

Det sentrale spørsmålet innen sosialsektoren vil være om man har rettighet til en bestemt ytelse. Dersom man har krav
på en ytelse og ikke får den, vil det kunne utløse erstatningsansvar.

Erstatningsansvar ved ugyldige forvaltningsvedtak

En del av den offentlige virksomhet skjer gjennom beslutninger eller vedtak. Domstolene kan overprøve forvaltningens vedtak
etter læren om myndighetsmisbruk. Det innebærer at domstolene kan kjenne et vedtak ugyldig dersom det mangler lovhjemmel,
bygger på feil faktiske forutsetninger eller utenforliggende hensyn, bryter med saklige krav til likebehandling eller det foreligger
uforsvarlig saksbehandling.

Spørsmålet om erstatningsplikt vil oppstå i mange tilfelle hvor domstolene kjenner et vedtak ugyldig.

Det er ingen automatisk følge at en ugyldig vedtak medfører erstatningsplikt. Det må i tillegg sannsynliggjøres et økonomisk tap.

Skjenkebevilling

Det foreligger en rekke dommer om skjenkebevilling som er avslått på uriktig grunnlag. Utenforliggende hensyn eller
forskjellsbehandling er i noen tilfelle lagt til grunn for å tilkjenne erstatning.

I en sak for Høyesterett var en søknad om utvidet skjenke- og åpningstid for en nattklubb avslått av kommunale myndigheter.
Da det forelå saksehandlingsfeil ble nattklubbeierne tilkjent kr. 1.275.000. Før det eventuelt ble truffet ved tak om å begrense
antall bevillinger burde i alle fall de som hadde meldt sin interesse for nattklubbevilling ha fått mulighet til å bli vurdert på lik linje.

Saksbehandlingsfeil som var begått måtte føre til erstatningsansvar for kommunen. Restaurant-Invest ville ved korrekt
saksbehandling ha fått nattklubbevilling hvis søknadene var blitt vurdert samlet. Saksbehandlingen kunne ikke anses forsvarlig.
Kommunen var klar over at det var flere interesserte til slike bevillinger og at Restaurant-Invest AS var en av dem.

I en annen sak fant Høyesterett at et kommunestyremedlem var inhabil i skjenkebevillingssak. Vedkommende hadde
tilknytning til en tomt som grenset opp til det hotell som søkte bevilling. Inhabiliteten ble ansett for å foreligge selv om
medlemmet i alle fall ville stemt på samme måte ut fra andre ikke inhabiliserende forhold. Det ble uttalt at når det var
spørsmål om inhabilitet på grunn av private særinteresser, var det ikke mindre strenge krav til kommunestyremedlemmer
enn til tjenestgemenn. Feiolen ble ikke antatt å ha betydning da det ved siste behandling av saken var stemmeovervekt 18-11,
og kommunestyet var kjent med at medlemmets tilnytning til tomten.

Bilansvaret

Bilansvarsloven pålegger det forsikringsselskap som bilen er forsikret i et objektivt ansvar for skade som bilen har forvoldt.
Såkalt ansvarsforsikring er obligatorisk for alle motorvogner som er registrert eller skulle ha vært registrert eller ha kjennemerke
etter vegtrafikkloven

Motorvogn som tilhører den norske staten trenger ikke være forsikret etter bilansvarsloven. Selv om en motorvogn  er uforsikret
etter denne bestemmelsen har staten likevel det samme ansar som etter bilansvarsloven.

Jernbaneansvaret

Erstatning for skader som voldes av jernbanen er regulet i jernbaneansvarsloven. Den gjelder alle innretninger for motordrevet
transport på skinner. Dermed omfattes ikke bare tog i vanlig betydning, men også sporvogn, tunnelbane, kabelbane og lignende.
Passasjeransvaret er objektivt, noe som er tydeliggjort ved at loven anviser at ansvaret gjelder selv om skaden ikke kan legges
jernbanen til last. Jernbaneansvaret omfater personskader som inntrer under opphold i jernbanevogner eller ved av- og påstigning,
men ikke mens passasjeren befinner seg på perrongen. Skader på håndbaggasje og ting som skadelidte bærer på sewg dekkes når
skaden omfattes av jernbanelovens besemmelser. For andre skader kreves det feil eller forsømmelse fra jernbanens side, dvs et
skyldgrunnlag.

Avslutning

Rettspraksis viser at det er vanskelig å vinne frem med søksmål mot det offentlige. Spesialt må det i spørsmål
om uaktsomhet femlegges en grundig dokumentasjon. Det kan likevel gis inntrykk av at det offentliges mulighet
for å pulverisere kravet styrker privatpersoners stilling for å vinne frem.

Ovenstående gir ikke noen fullstendig oversikt over det offentliges erstatningsansvar, men er kun et utdrag av de
viktigste prinsippene

Svein-Harald Foss
advokat